Mysteriet rundt Jacks fødsel
I september hvert år samles innbyggerne i Lynchburg og andre steder i verden for å feire
fødselsdagen til Jasper Newton Daniel. Vi tror at Jack ville vært stolt over at folk fortsatt stopper
opp for å ære navnet hans og whiskeyen hans med en skål.
Vi tror han også ville synes det er morsomt at de gjør dette uten å vite nøyaktig hvilken dag
Vi tror han også ville synes det er morsomt at de gjør dette uten å vite nøyaktig hvilken dag
i september han ble født, eller hvilket år, for den saks skyld. Hvis du drar til Lynchburg,
finner du årstallet 1850 på statuen av ham og på gravsteinen, og på omvisningen refererer man til dette som Jacks "offisielle" fødselsdato.
Og det er akkurat det den er – den "offisielle" datoen.
Vi vet med sikkerhet at den ikke er den "faktiske" datoen. Vi er rimelig sikre på at Jacks mor
døde før 1850, og da ville det jo være litt rart om han ble født det året.
Det er mer sannsynlig, basert på manntallsdata, at Jack faktisk ble født to år tidligere, i 1848.
Så hva skyldes avviket?
Vel, årstallet 1850 på statuen og gravsteinen ble laget av Jacks nevø, Lem Motlow,
Så hva skyldes avviket?
Vel, årstallet 1850 på statuen og gravsteinen ble laget av Jacks nevø, Lem Motlow,
som arbeidet side ved side med sin onkel og til slutt arvet destilleriet.
Lem fikk antakelig informasjonen fra sin onkel Jack. Ettersom Jack rømte hjemmefra da han var
svært ung og begge foreldrene døde før han fylte 14 år, er det ikke sikkert at han faktisk visste når han var født.
Men det kan også hende at han trakk fra et par år på alderen fordi han var en evig ungkar som likte damer og hadde mange kvinnelige bekjentskaper.
Lant Wood, en mann som kjente Jack, skrev følgende i sine memoarer: "[Jack] nevnte aldri alderen sin, ettersom han var ungkar ..." Han kalte de unge damene jomfruer eller fagre møyer.
Han var svært populær blant de yngre." Uansett om han var usikker på fødselsåret sitt eller om det var et utslag av stolthet, døde Jack før sannheten om dette mysteriet ble avslørt.
I dag er det bare ett av mange ukjente aspekter ved Jack og destilleriet hans. Hva er historien bak merkenavnet Old No. 7? Hvorfor rømte han hjemmefra i så ung alder? Hvilket år ble han født?
I likhet med andre mysterier skaper disse spørsmålene fortsatt en god del diskusjon.
Men når alt kommer til alt, har alle diskusjonene og historiene om disse mysteriene fungert bedre for Jack og whiskeyen hans enn enkle fakta ville ha gjort.
Kanskje det var alt den smarte og høflige destillatøren ville – å gi folk noe å snakke om. Det lyktes han i så fall med.
Men for å finne ut når vi skal feire Jacks fødselsdag, har vi her i Lynchburg det vi regner som en praktisk tilnærming til problemet: Ettersom vi ikke vet nøyaktig hvilken dag i september han ble født, feirer vi hele måneden.
Som en del av den årlige feiringen løfter vi glasset med Jacks edleste dråper og skåler for ham. Vi inviterer deg til å gjøre det samme.
Ja, vi er glade for at Jack tok seg god tid med å plukke ut en flaske, fordi tiden har vist at han tok riktig beslutning.
Jasper Newton Daniel legger ut på egen hånd.
Jasper Newton Daniel fra Lynchburg, Tennessee, ganske enkelt kjent som Jack for sine venner, var en særdeles uavhengig person hele livet. Vi er ikke sikker på hvorfor Jack helt fra starten av var så opptatt av å stake ut sin egen kurs. Men i likhet med de fleste mysterier i en liten by som Lynchburg, har folk egne meninger om saken.
Noen sier det skyldtes at han var en liten mann, bare 157 cm, og at han derfor ville hevde seg litt ekstra blant mennesker som kjente ham. Andre mener at den enorme uavhengigheten var et resultat av morens død. Moren døde da Jack var en liten baby, kanskje på grunn av en vanskelig fødsel. Det sies at Jack aldri likte farens nye kone noe særlig. Jack var yngstemann av ti barn, før stemoren gav faren tre
nye barn. Så det kan hende han følte seg oversett og prøvde å komme over følelsen av å være uelsket ved å legge ut på egen hånd.
Uansett hva det skyldtes, forlot Jack hjemmet i svært ung alder, en gang han var mellom seks og ni år gammel. Han bodde hos en venn av familien i nærheten, Felix Waggoner, før han til slutt slo seg ned hos familien til en lokal lutheransk prest som het Dan Call. I tillegg til prestekallet hadde Dan Call en gård, en lokal dagligvarebutikk og et lite destilleri på et stykke land han hadde arvet. Det var det gamle destilleringsapparatet som lå bortgjemt i en trang dal på Call-gården, som fanget Jacks oppmerksomhet. Etter hvert lærte Jack seg alle de intrikate
triksene ved å produsere gammeldags sour mash-whiskey. Han blandet mesken og passet på destilleringsapparatet og den ekstra velsignelsen som kom til whiskeyen da den ble filtrert dråpe for dråpe gjennom sukkerlønnkull.
Et annet mysterium er hva som trakk Jack mot whiskeyproduksjon. Innbyggerne i Lynchburg spekulerer også i dette. Det kan hende at det lille anlegget bortgjemt i den lille dalen passet til hans behov for å være alene. Eller det kan hende at gleden ved å lage noe selv gjorde at unge Jack følte at han også skapte noe av livet sitt. Uansett ble whiskeyproduksjon Jacks store lidenskap i livet, og det ble til slutt levebrødet hans. Jack var så oppslukt av whiskeyproduksjon at da Dan Calls kone og menighet ba presten om å velge mellom sine to åndelige kall – forkynnelse eller whiskeyproduksjon – var det åpenbart hva Call skulle gjøre med destilleriet. Han solgte det til Jack. Så da lille Jack Daniel var i alderen 13–16 år, ble han den stolte eier av ett av Lynchburgs mange whiskeydestillerier. Jack arbeidet raskt for å skille seg selv og whiskeyen ut fra alle de andre.
Dan Call hadde vært fornøyd med å selge whiskeyen i butikken sin og til lokalbefolkningen, men Jack jobbet for å utvide handelen. Han dro så langt som til Huntsville, Alabama, og senere til Nashville, Tennessee, for å introdusere disse områdene for whiskeyen sin. Da han var 21 år, markerte han suksessen ved å komme tilbake fra en tur med iført en bredbremmet hatt, en lysegrå vest og en lang frakk som fra da av ble hans signaturantrekk. Han bygget
et overdådig hus etter Lynchburg-standard: et to etasjer høyt herskapshus med bibliotek,
Steinway & Sons-flygel og en utsmykket trapp som førte til en ballsal i andre etasje. Han åpnet dørene for hele byen, og han underholdt dem med gallaer og fester.
Innen 1896 hadde den høflige destillatøren fanget oppmerksomheten til avisen Nashville American, som skrev følgende: “Hans [Jacks] velkjente "No. 7" har oppnådd større popularitet enn noe annet whiskeymerke som er lansert på markedet på mange år ... Han har den mest misunnelsesverdige destillerihandelen i sørstatene og vil alltid beholde den fordi produktene hans har ekstra god kvalitet. De blir stadig mer populære, og handelen
øker hele tiden."
Og dermed hadde den særdeles uavhengige lille mannen, som rømte hjemmefra i så ung alder, oppnådd det han kanskje hadde lengtet etter hele livet. Han hadde skapt en plass for seg selv i verden.
Silver Cornet Band.
I det minste i ånden.
Jack Daniels bånd til musikken er langt. Det går faktisk helt tilbake til Jack selv. Det virker som om Jack Daniel likte musikk. Hjemme i Lynchburg bygget han en ballsal i toppetasjen på huset sitt og hadde et Steinway & Sons-flygel og andre instrumenter som kunne brukes til å underholde gjester.
Jack visste at musikk kunne føre mennesker sammen. Det er derfor lett å forstå at da han i 1892 åpnet to salonger i sentrum av Lynchburg – White Rabbit og Red Dog – dannet han også et band. Små byband blomstret på Jacks tid. I 1889 hevdet Harper's Weekly at det fantes over 10 000 småbyband i USA. Ved århundreskiftet var det antakelig dobbelt så mange ... inkludert ett i lille Lynchburg, Tennessee.
Jack bestilte instrumenter fra Sears and Roebuck Company som de ti medlemmene i bandet
skulle bruke – en kornett, en tuba, flere althorn, en skarptromme, en stortromme og instrumentkasser, alt for
bare 227,70 dollar. Det viste seg å være en smart investering. Jacks band bestod av lokale innbyggere: en bankansatt, en kjøpmann, en politimann og til og med en lokal advokat. I likhet med whiskeyen samlet musikken folk fra alle samfunnslag. Det stemte den gang, og det stemmer fortsatt i dag.
I tillegg til å spille på salongåpningene, spilte Jack Daniels Silver Cornet Band ved nasjonaldagsfeiringer, på politiske møter og i begravelser. Melodier som Amazing Grace, Tennessee Waltz og Dixie var noen av favorittene.
I 1896 spilte bandet på kampanjemøter for den berømte presidentkandidaten
William Jennings Bryan og Tennessees guvernørkandidat Robert Love Taylor.
Jack Daniels Silver Cornet Band spilte i 20 år til. Selv da destilleriet ble stengt i forbudstiden, holdt bandet Jacks ånd i live. Bandet ble til slutt oppløst da medlemmene dro i 1. verdenskrig. Men musikken tok aldri helt slutt.
Jack Daniel's ble senere den uoffisielle whiskeyen for Frank Sinatra og Rat Pack. Rock 'n' roll tok over stafettpinnen i 60-årene. Noen sier at rockehistorien renner over av Jack Daniel's. I løpet av årene har Jack dukket opp på konsertturneene til Janis Joplin, Mick Jagger, Keith Richards, Plant and Paige, Guns 'n' Roses og Van Halen. Memoarene til Mötley Crüe har en forside som etterligner Jack Daniel's-flasken, mens flere konsert-t-skjorter har vært påført Jack Daniel's-etiketten.
Den dag i dag er Jack Daniel's en del av musikkulturen. Det er ikke uvanlig at fotografier av garage- eller indie-band inneholder en flaske Jack, som holdes omtrent som ett av instrumentene. Musikken har imidlertid endret seg en god del i forhold til Jacks tid. Men én ting er uendret: ånden bak musikken.
Jacks første kjærlighet.
Neste gang du befinner deg i Lynchburg, Tennessee, må du ta deg tid til å besøke
den gamle kirkegården i utkanten av byen. Jack Daniel ligger begravet der. Det er enkelt å finne graven hans. Det er den eneste med to hvite smijernsstoler foran. Folk sier at stolene ble plassert der for de mange damene som kom dit for å sørge over at Lynchburgs evige ungkar hadde gått bort.
Opp gjennom årene har det blitt sagt mye om det at Jack aldri giftet seg. Hvem var de mystiske kvinnene som sørget ved graven hans om kvelden? Fikk whiskeymerket Belle of Lincoln navn etter en av damene han kurtiserte? Og hvorfor giftet han seg aldri? Noen sier det var fordi whiskeyproduksjon var hans første kjærlighet. Andre sier at en ung dame knuste hjertet hans, en kvinne som het Clara Boone. Det finnes faktisk en del brev som Jack skrev til Clara, og de ser ut til å beskrive Jacks ikke gjengjeldte kjærlighet.
I et brev datert 29. september 1892 skrev Jack følgende til sin "kjære frøken Clara":
"Du tar feil av meg, Clara, når du sier at jeg snart vil ha glemt deg,
og at andre snart vil motta brev fra meg. Og du tar veldig feil av mine følelser hvis du tror jeg noen gang vil glemme deg. Og at en annen kvinne skulle fortrenge deg i tankene mine, er helt umulig og usannsynlig, og tanken på det er urimelig. Klokken er nå [klokkeslett mangler]. På denne tiden minner den høylytte skrapingen fra tårnuglen oss om et spøkelse.
"Jeg kunne skrive til morgengry, men du ville ikke være interessert, og jeg frykter jeg allerede har sagt for mye. Det er ganske simpelt av meg å argumentere så mye for min sak. Når du liker en annen, vil du snart glemme din gamle venn Jack ... Syk, trøtt og lei av verden, for jeg har ikke lenger min største ambisjon. Å, for et liv ...
"Du vil virkelig ikke treffe meg, så jeg må si god natt og farvel, vakre Clara."
Det er uunngåelig at man funderer på hva som kunne ha skjedd. Hva hvis Clara hadde gjengjeldt Jacks kjærlighet? Ville han likevel ha fordypet seg i whiskeyproduksjon med slik iver og omhyggelig tanke for alle detaljer? Ville han fortsatt ha spent for vognen og forlatt hjemmet for å selge whiskeyen sin til byene i nærheten og begynt å spre ryktet om det lille destilleriet i dalen?
Vi får aldri vite hva som kunne ha skjedd. Jacks eneste arv er whiskeyen. Men vi håper Jack er tilfreds med å vite at kvinner i over 140 land i verden hver kveld går inn i en bar og spør etter ham. Og i Lynchburg står stolene fortsatt foran graven hans. Jack var ikke bare byens mest ettertraktede ungkar – på mange måter er han det ennå.
Jack sparker safen
fra Cave Spring om sommeren.
De fleste morgener kom Jacks nevø, Lem Motlow, til kontoret før Jack. Lem startet alltid dagen med å åpne safen for onkel Jack. En morgen i 1906 kom Jack først til kontoret og knelte ved safen for å åpne den. Han tastet inn kombinasjonen, men da han dro i døren, rikket den seg ikke. Han begynte på nytt og var mer nøyaktig med kombinasjonen. Men safen var fortsatt lukket.
Jack var kjent for å være litt utålmodig. Han klarte ikke å vente til hans gamle mentor Dan Call hadde tid til å lære ham hvordan destilleriet fungerte. Deretter klarte han ikke å vente med å lage whiskey selv. Han klarte ikke å vente med å utvide salgsområdet for whiskeyen. Frem til dette øyeblikket
hadde Jacks utålmodighet fungert bra for ham. Men i likhet med de fleste av oss, var Jacks styrke også hans svakhet.
Han prøvde kombinasjonen på nytt. Safedøren rikket seg fortsatt ikke, og Jack var rasende. Frustrert rykket han til og sparket i den gamle safen. Han sparket så hardt i safen at han brakk stortåen. Sannsynligvis virket dette bare som en liten ulempe akkurat da, og smerten kan ha dempet sinnet hans.
Men tåskaden viste seg å være langt mer alvorlig enn den virket. Skaden ble så alvorlig infisert at Jack mistet foten. Men infeksjonen fortsatte å spre seg. I løpet av de neste fem årene ble Jack operert flere ganger, og til slutt var hele beinet hans borte. Ikke bare mistet Jack det venstre beinet helt opp til hoften, han mistet også livet til slutt.
I oktober 1911 rapporterte Lynchburg Falcon at "Jasper Newton Daniel, bedre kjent som Jack Daniel, døde i hjemmet sitt nær byen mandag [9. oktober] kl. 13 etter langvarig sykdom ...
"Daniel tjente seg opp en stor formue, og han hadde alltid en hjelpende hånd til enker og foreldreløse i nød. Han hjalp alltid til med å bygge skoler og kirker ... og de blir i dag stående som monumenter i hans minne."
Her i dalen har vi forsøkt å skape en slags mening bak vår grunnleggers for tidlige død ved å gi denne tragiske historien en moral: "Gå aldri for tidlig på jobb."
Lem og forbudstiden
Bare tre år senere ble Tennessee tørrlagt. Det virket som om Dick hadde tatt en smart forretningsavgjørelse. Ti år senere fulgte landet Tennessees eksempel og vedtok et tillegg til den amerikanske grunnloven som innledet den nasjonale forbudstiden. Lem Motlow var ute av destilleringsbransjen.
Lem startet en rekke forretninger for å få familien gjennom den lange tørkeperioden. En av dem var jordbruk. Et gammelt ordtak om jordbruk er at du kan skape en liten formue som jordbruker ... så lenge du starter med en stor formue. Lem jaktet derfor på andre måter å forsørge familien på.
I tillegg til jordbruksdriften begynte Lem å ale opp og selge muldyr. Lem var en smart forretningsmann som lånte ut grupper med unge muldyr til lokale bønder gratis i ett år. Det var en ganske generøs gest. Men det tar tid å lære opp muldyr til å trekke
sammen. Da bøndene hadde brukt et år på å lære opp muldyrene til å jobbe sammen, returnerte de dyrene til Lem. De lokale bøndene dro nytte av en gratis gruppe muldyr som hjalp dem med å dyrke jorden, og i retur fikk Lem noen ferdig opplærte muldyr som gav høyere pris på auksjon.
Lem alte også opp hesterasen Tennessee Walking Horse. Og han gjorde en bra jobb. En av hestene, Chief's Allen, vant 22 blå sløyfer da den var to år gammel og var avlshest for fem vinnere av Tennessee Walking Horse National Celebration. Ettersom Lem var interessert i gårdsdrift, muldyr og hester, var det naturlig for ham å åpne en jernvarehandel og selge gårdsredskaper. Lynchburg Hardware and General Store er fortsatt åpen i Lynchburg i dag, selv om muldyr- og hestekrager har måttet vike plass for klær og artikler fra merkevaren Jack Daniel's.
Lem håpet likevel at forbudstiden ville gå over med tiden. Han var smart nok til å drive forretninger under navnet "Jack Daniel, Lem Motlow Proprietor". Da en annen destillatør prøvde å overta Jack Daniels navn etter forbudstiden, lyktes Lem med å forsvare eierskapet til navnet fordi han hadde drevet forretninger med dette navnet.
Tennessee forble tørr selv etter at den nasjonale forbudstiden ble opphevet i 1933. Lem Motlow, bonde, muldyrforhandler, hesteoppdretter og jernvarehandler, fikk dermed nok en yrkestittel: medlem av den lovgivende forsamlingen i delstaten. Lem drev kampanje med løftet "Velg meg, så skal jeg gjøre noe for meg selv. Men jeg skal også gjøre noe for deg." Alle i Moore County visste nøyaktig hva Lem mente. Hvis han ble valgt, ville han jobbe for å gjenåpne destilleriet. Hvis det ble gjenåpnet, ville det skape rikelig med arbeidsplasser i byen. Motlow ble valgt, og han holdt ord ved å få lovene i Tennessee endret slik at whiskey nok en gang
kunne strømme ut fra Jack Daniels dal. Det var bare én hake. Lem kunne gjenåpne destilleriet, men Moore County forble tørrlagt. Selv den dag i dag lager Jack Daniel Distillery whiskey i et tørrlagt fylke.
Lems arbeid har lenge vært oversett. I løpet av sine 31 år som eier av destilleriet kunne han bare produsere whiskey i Lynchburg i 12 år. Han jobbet hardt for å få gjenåpnet destilleriet, og i tillegg insisterte han på at whiskeyen skulle lages nøyaktig slik Jack hadde gjort det, filtrert dråpe for dråpe gjennom et tre meter tykt lag med hard sukkerlønnkull. Dette var en dyr og tidkrevende prosess, men Lem hadde brukt så mye tid og penger på å få destilleriet tilbake, at han tenkte han kunne bruke litt
mer tid og penger på å sikre at whiskeyen ble laget på riktig måte.
Vi setter pris på Lems avgjørelse og tror han ville vært stolt over å se at vi har fortsatt å holde oss til Jacks oppskrift og filtreringsmetoder. Jeg antar man kan si at endring av dette er forbudt.
Jack og Frank
Ta for eksempel møtet mellom to venner på en bar i Manhattan i 1947. Det var ikke noen spesiell eller minneverdig kveld. Den ene mannen var en ung sanger som av en eller annen grunn var nedfor. Noen sier det skyldtes "en rype". Andre sier det skyldtes "dårlige forretningsavgjørelser". Uansett spurte han vennen sin hva som ville være en passende drink i hans omstendigheter.
Jackie Gleason vendte seg mot vennen Frank Sinatra og sa "Jack Daniel's! Det er et godt utgangspunkt!"
Bill Zehme, som skrev om Frank Sinatras innflytelsesrike personlige stil og innvirkningen den hadde som kulturell kraft i boken The Way You Wear Your Hat, forteller om dette betydningsfulle møtet mellom venner og fortsetter:
"Det var ikke mange kvelder etter dette der Jack ikke rørte ved leppene hans og smurte sjelen ... Sammen dro de rundt i verden, en mann og whiskeyen hans, ti kasser i hvert lasterom under ham, i tilfelle reisemålet ikke hadde merket."
Faktum er at da Frank landet i England ikledd klassisk britisk stil – grå flanellbukser og en mørkeblå blazer med et våpenskjold på – prøvde alle journalistene og fansen å finne ut hvilket kongehus våpenskjoldet var fra. London Times skrev om "opprømtheten" blazeren og våpenskjoldet skapte og fortsatte med å avsløre at våpenskjoldet ved nærmere granskning viste seg å bestå av kryssede golfkøller og en flaske whiskey, som representerte Jack Daniel's Country Club. Det spilte ingen rolle at denne golfklubben bare eksisterte i Frank Sinatras fantasi. Han fikk laget disse blazerne og gav dem til noen få nære venner. Han ble også fotografert med denne unike jakken på seg da han øvde til innsettelsesseremonien for den amerikanske presidenten John F. Kennedy.
Ifølge Angelo Lucchesi, langvarig Jack Daniel-selger og venn av Sinatra, kalte Frank ofte favorittwhiskeyen sin for "Gudenes nektar".
Han hadde ikke bare med seg ti kasser av Lynchburgs beste produkt uansett hvor han dro i livet, men tok også med seg en flaske til neste liv. Da Frank døde, sies det at han ble begravet med tre ting: en rull med mynter (slik at han kunne ringe til venner), en pakke Camel-sigaretter og en flaske Jack Daniel's-whiskey.
Film og musikk.
Ettersom Jack har hatt så mange store roller i Hollywood-filmer, er det naturlig at folk spør "Betaler Jack for å være med i filmene?" Svaret er nei. Jack blir plukket ut og skrevet inn i manus som en sterkt uavhengig figur med et lett identifiserbart utseende. For en forfatter som prøver å beskrive en rollefigur som en sterk person, er det å plassere en flaske Jack Daniel's i hendene på ham et tydelig grep som publikum ikke går glipp av.
Forholdet mellom Jack Daniel's og Hollywood går helt tilbake til en Oscar-vinnende film fra 1963, Villstyringen Hud. Hud spilles av Paul Newman og er en rastløs sjel, en mann som plages av omstendighetene som drepte broren og truer farens gård. Noen av de mest dramatiske og intense scenene i filmen inneholder en opptreden av Jack Daniel's
– både Huds konfrontasjoner med faren og når faren til slutt dør.
Debuten til Jack Daniel's på kinolerretet tidlig på 60-tallet var ingen tilfeldighet. Jack ble oppdaget av Frank Sinatra og regnet som den uoffisielle "offisielle" whiskeyen til Rat Pack. Den ble omtalt i en artikkel i bladet Fortune i 50-årene og var favoritten til politikere i Washington og kjente skikkelser i Hollywood. Dette, i tillegg til den begrensede tilgjengeligheten, bidro til å dyrke frem Jacks rykte og gjorde den til en mektig aktør på en fest eller i en film.
Paul Newmans uavhengige og opprørske rollefigur i Hud og Sinatras egenrådige levesett bidro uten tvil til å sende Jack Daniel's hodestups inn i de første rock 'n' roll-kretsene. Janis Joplin, Mick Jagger, Keith Richards, Plant and Paige, Guns 'n' Roses, Van Halen – denne listen er bare begynnelsen på forholdet mellom Jack og klassisk rock. En musikkritiker har beskrevet det på følgende måte: "Rockehistorien renner over av Jack Daniel's". Eller som vokalisten i Third Eye Blind en gang sa under et besøk i Lynchburg: "Dere bør være stolte, for rock 'n' roll hadde ikke blitt oppfunnet uten produktet deres".
Selv langt unna konsertscenen og kinolerretet dukker Jack jevnlig opp på kjendissamlinger og på bilder sammen med folk som Jack Nicholson, Bruce Willis, Matt Damon og Colin Farrell.
Hvorfor denne interessen for å vise seg sammen med Jack?
Ray Bolger, komikeren som spilte fugleskremselet i Oscar-vinneren Trollmannen fra Oz, har kanskje funnet svaret. Da en venn av Jack Daniel's spurte Bolger hvorfor han brukte merket i et komishow, svarte han: "Jeg nevner Jack Daniel's i showet
fordi jeg får en reaksjon fra publikum. Den dagen jeg ikke får noen reaksjon, er den dagen
jeg slutter å nevne Jack Daniel's."
Heldigvis ser det ut til at Jack fortsatt får en del reaksjoner uansett hvor han dukker opp, etter nesten 50 år på kinolerretet og på utallige fester og konserter.
Jack kommer til Cave Springs.
Selv om vannet er uten jern, er det velsignet med en rekke andre mineraler som hentes fra lagene med Tennessee-kalkstein det renner gjennom på veien til kilden. Mineralene i vannet bidrar til karakteren i Jack Daniel's-whiskey.
Cave Spring strømmer med en vinkel på konstant 56 grader, selv i de verste tørkeperiodene. Den rikelige forsyningen av kjølig vann var viktig da Jack levde. I tillegg til at han laget whiskeyen med dette vannet, ble det også brukt til å kjøle ned og kondensere alkoholdampen da den kom ut av destilleringsapparatet.
Det er lett å se at de vakre omgivelsene samt kvaliteten på og mengden vann gjør Cave Spring til det perfekte stedet for produksjon av god whiskey. Og derfor står statuen av Jack, alltid påpasselig, i huleåpningen. Det var Cave Spring som førte Jack hit i utgangspunktet, og hulen er også grunnen til at destilleriet fortsatt står her i dag. Hver dråpe med Jack Daniel's-whiskey fra Tennessee, som nytes i over 140 land over hele verden, er laget med vann fra kilden i Jack Daniels Cave Spring.
Men det de fleste ikke vet, er at dette ikke alltid har vært tilfellet.
Jack Daniel begynte å lage whiskey flere kilometer unna, i en liten trefordypning langs bredden av Louse-elven. Der stod destilleriet Jack til slutt kjøpte fra mentoren Dan Call. Call var luthersk prest og ble tvunget av menigheten til å velge mellom sinne to kall: produksjon av whiskey og frelsing av sjeler. Derfor solgte han destilleriapparatet ved Louse-elven til Jack. Jack kom ikke til Cave Spring før i 1860-årene. Men så snart Jack fant riktig løsning på noe, holdt han seg til det, akkurat som med filtreringen av whiskeyen og tappingen på firkantede flasker. Og det er veldig bra.
Når man ser den svake sildringen i Louse-elven i dag, ville ikke Jack Daniel Distillery kunne produsere all whiskeyen som trengs for å forsyne det stadig økende antallet venner over hele verden. Den avsidesliggende fordypningen i Louse-elven, langt fra torget i Lynchburg, ville aldri ha vært like vakker eller tilgjengelig.
Og så er det en ting til: I stedet for å nyte Jack Daniel's-whiskey laget av Cave Spring-vann, ville vi ha bedt om en Jasper (Jacks fødenavn var Jasper Newton Daniel) laget i Louse-elven. En Jasper fra Louse-elven. Det høres liksom ikke riktig ut.
Så vi kan takke Jack for at han tok den riktige beslutningen.
Salongene White Rabbit og Red Dog
Jack var kanskje bare 157 cm høy, men han var en gigant blant småbyentreprenørene. Han var ikke fornøyd med bare å lage og filtrere sin egen Tennessee-whiskey og selge den til forhandlere i de midtre delene av Tennessee og nordlige Alabama. Han åpnet også sine egne barer på torget i 1892.
På White Rabbit kunne gjestene gå bort til en bar som dekket hele den ene enden av rommet, hvile de trøtte føttene på en messingstang og nyte brisen fra takviftene over dem. Hvis de var heldige, var de også tilstede når Jack kom inn og forsynte vennene sine med en drink.
Jack brukte ofte de to vannhullene til å lette byens humør i vanskelige tider. I november 1892 var det en brann på torget som ødela det meste av de østlige og sørlige sidene. Men Jacks salonger ble ikke berørt. Faktisk gjorde de det ganske så bra da byen ble bygget opp igjen.
Under panikken på aksjemarkedet i 1907 bidro Jack til å avverge et angrep på den lokale banken (der han var direktør) ved å kjøpe runder til alle i salongene Red Dog og White Rabbit, mens han erklærte til alle som var samlet der, at Farmers Bank ville forbli åpen.
Eierskap over salongene gikk til slutt til Jacks nevø Lem, som videreførte onkelens arv ved å åpne salonger andre steder, for eksempel i Nashville, Shelbyville og Alabama. Lems Oak Bar var hotellbaren i Nashvilles berømte Maxwell House. Men det var ikke den eneste velkjente drikken som ble tilbudt hotellgjester. Det sies at President
Teddy Roosevelt en gang uttalte at hotellets kaffe var "god ned til siste dråpe", et uttrykk som
bidro til å gjøre den lokale kaffen fra Maxwell House berømt.
Lem ble tvunget til å stenge salongene i forbudstiden. Selv om Lynchburg fortsatt er tørrlagt og du ikke kan kjøpe en drink med Jacks whiskey på torget i dag, finner du likevel en Jack Daniel's Old No. 7-klubb i utvalgte byer i landet.
Faktisk er det ikke er mye av det vi gjør i dag, som ikke Jack var den første som kom på. Den beste ideen hans er selvsagt fortsatt den mest populære: Tennessee-whiskeyen av merket Jack Daniel's Old No. 7.
Mary Bobos pensjonat.
Mary Bobos pensjonat var en gang et arbeidervertshus, og det er en av de få pensjonatrestaurantene som fortsatt serverer tradisjonelle retter fra sørstatene. Jack Daniel selv spiste middagene sine her. I Jacks levetid var Mary Bobos pensjonat kjent som Salmon House og ble drevet av Dr. E.Y. Salmon.
Den eldste delen av huset stammer fra 1818 og ble bygget av Thomas Roundtree, en av Lynchburgs grunnleggere. Roundtree var en intelligent og arbeidsom mann som visste nøyaktig hva som ville lokke folk til den unge lille byen: god mat og drikke. Derfor var han blant de første som fikk lisens til å åpne en kro her. Dette var selvsagt før fylket ble tørrlagt.
En del av huset er bygget over en kilde som gav naturlig kjøling for lett bedervelig mat i tiden før elektrisiteten var oppfunnet, og som var en hendig vannkilde beskyttet mot angrep fra indianerne. Da Dr. Salmon kom tilbake fra borgerkrigen, begynte han å jobbe som lege igjen og føyde til en stor bygningsdel med to etasjer på den opprinnelige murstrukturen i huset. Det er denne delen i gresk stil som nå vender mot gaten. Da Dr. Salmon pensjonerte seg i 1908, ble huset leid ut og senere kjøpt av Jack og Mary Bobo, som endret navnet til Bobo Hotel.
Innlosjerende hos Mary har vært lærere, innkrevere fra myndighetene som en gang fulgte med på destilleriet, og byens langvarige bankpresident, Tom Motlow. Det sies hat Tom Motlow hadde en kontinuerlig feide med en annen innlosjerende, Will Parks. Parks eide nemlig Lynchburgs Ford-forhandler på byens torg. Han og Tom Motlow nektet å snakke med hverandre fordi Tom ikke ville låne ut penger til folk
som skulle kjøpe bil. Tom gikk over torget hver dag og kunne ikke se noe behov for at noen skulle sette seg i gjeld for å eie en bil.
Mary fortsatte å drive pensjonatet til hun døde i 1983, bare én måned før hun ville ha fylt 102 år. Mary var ganske livlig. På sin 98. fødselsdag deltok hun i en Jack Daniel's-annonse som ble trykket iPlayboy. Dette gjorde henne til en av de eldste kvinnene som har vært på trykk i bladet.
I dag er det Lynne Tolley, grandniese av Jack Daniel, som viderefører Marys gjestfrie tradisjoner og tilbyr gjestene store porsjoner med pensjonatets mat. Ettersom Moore County er tørrlagt, kan ikke pensjonatet servere byens eget produkt. I det minste ikke i et glass. Det dukker jevnlig opp som en "hemmelig" ingrediens i noen av de mest populære oppskriftene, for eksempel bakte epler.
Selv om du ikke liker epler, bør du ikke gå glipp av den glaseringen.
Jack holder vakt over dalen.
Den var Lynchburgs landemerke, og folk på destilleriet sa at hver morgen når de kjørte gjennom destilleriportene, kunne de se Jack i den andre enden av oppkjørselen, der han glødet i morgenlyset og så dem komme. Det minnet dem på Jacks arv og deres deltakelse i videreføringen av tradisjonene for whiskeyproduksjon som han startet her i dalen.
Det var kanskje derfor Jacks nevø Lem Motlow bestilte statuen av onkel Jack i utgangspunktet. Statuen ble fullført i 1941, bare seks år før Lem døde, og den ble stående igjen som vakt over destilleriet i stedet for ham.
Statuen av Jack er laget av italiensk marmor. Den er 157 cm høy, noe som var Jacks faktiske størrelse. Likheten er faktisk slående på alle måter, unntatt én. Jack hadde sko i størrelse 35,5. Føttene på statuen er større, fordi de skal støtte opp under vekten på 816 kg og hindre at den faller.
I år 2000 ble den gamle marmorstatuen av Jack flyttet, og et nytt besøkssenter ble bokstavelig talt bygget rundt den. Jack fikk komme inn og bort fra værforholdene. Han ble dermed beskyttet mot den gradvise nedbrytningen fra regn, snø og sol. I stedet for destilleriarbeiderne er det nå over 250 000 besøkende hvert år som blir hilset velkommen av Jack på vei til destilleriet. Han står der de kommer inn og minner dem på at Jack var en virkelig person, og at vi viderefører hans arv når vi lager, filtrerer og modner whiskeyen vår akkurat slik Jack gjorde det i sin tid.
Vi har satt opp en ny statue av Jack ute ved Cave Spring. Den er i bronse og tåler dermed elementene bedre. Denne statuen er utarbeidet og støpt av Allan LeQuire fra Nashville, Tennessee, og den viser en yngre og mer energisk Jack. Han står der med hendene på hoftene, med hatten i den ene hånden og den høyre foten oppå kanten av en whiskeytønne. Man føler at Jack når som helst kan løpe bort til destillerihuset og hjelpe destillatørene.
Skulptøren LeQuire er kjent for sine imponerende arbeider, for eksempel den 12,5 meter høye statuen av gudinnen Athene, som rager i Parthenon i Nashville, eller gruppen med nesten 5 meter høye bronsefigurer som møter besøkende i Nashville når de reiser mot Music Row. Kanskje det er derfor Jack også har blitt laget i enorme proporsjoner – hele 167 cm, i motsetning til de 157 cm han i virkeligheten raget over bakken.
Besøkende kan også enklere ta bilde av seg selv sammen med Jack fordi den nye statuen står på en lav, naturlig kalksteinsbase. I tillegg til at Jack er mer tilgjengelig, har steinbasen også gitt ham et kallenavn – Jack on the Rocks.
Slik fikk Old No. 7 navnet sitt.
Det finnes selvsagt et åpenbart svar. De fleste regner sju for å være et lykketall. Kanskje Jack følte at han hadde vært heldig da han endelig fant frem til whiskeyen han kalte Jack Daniel's Old No. 7. Men Jack trodde selvsagt mer
på hardt arbeid enn på flaks. Mottoet for whiskeyproduksjonen var enkelt: "Hver dag
vi lager den, lager vi den så godt vi kan."
Andre hevder at No. 7 hadde noe å gjøre med et parti eller en oppskrift. Jack jobbet hele tiden med å perfeksjonere whiskeyen, men så snart han fant frem til noe som var bra, holdt han seg til det. Dette gjaldt i alle fall kull som filtrerte whiskeyen, dråpe
for dråpe. Noen mener at Jack likte best parti eller oppskrift nr. 7, og at han
derfor kalte whiskeyen Old No. 7.
Hvis du spør Jimmy Bedford, hoveddestillatøren vår, hvordan Old No. 7 fikk navnet sitt, har han en historie han holder seg til. Jimmy sier at en av Jacks whiskeyforsendelser forsvant på jernbanen. Da tønnene omsider ble funnet, var ordet "Old" skrevet på
fraktbrevet, som tilfeldigvis hadde nummeret 7. Butikkinnehaveren som til slutt mottok
whiskeyen, likte den så godt at han bestilte mer av "Old No. 7".
Der det finnes et mysterium, lurer det ofte en kvinne. Selv om Jack aldri giftet seg, likte han damer og var kjent for å ha mange kjærester. Enkelte tror at Old No. 7 refererer til piken han likte best. Hvis dette er sant, kan det hende han ikke ble gift fordi han brukte ordet "gammel".
Og hvis ingen av disse historiene fungerer for deg, finnes det mange flere. Noen sier at Jack hadde en venn med sju vellykkede butikker. Andre sier at bokstaven J i signaturen hans lignet på et 7-tall. En veteran hevder med sikkerhet at Jack Daniel's lenge ble solgt under mottoet "Whiskey slik våre fedre har laget den i sju generasjoner", og at Old No. 7 gjenspeiler at Jack Daniel's lages på den samme gammeldagse måten. Noen gir til og med regjeringen æren for navnet. En endring i skattedistrikter gjorde at Jack måtte minne sine stadig flere venner på at whiskeyen hans ble laget i det gamle No. 7-distriktet.
Og det bare fortsetter. Sannheten er at det finnes så mange historier fordi ingen vet hva som er riktig svar. Kanskje det var det Jack ville ha ... en grunn til at mennesker snakker sammen. Vi vet at ingenting går bedre sammen med god whiskey enn en god samtale, så kanskje Jack bare ville gi oss noe å snakke om. Vel, det fungerte. Folk snakker stadig om det over 160 år senere.
En firkantet flaske for en firkantet person.
Noen sier at den forretningssmarte nevøen Lem Motlow overtalte onkel Jack til å gjøre det mange andre prominente destillerier gjorde, og tappe whiskeyen på flaske selv. Men det å gjøre noe bare fordi andre gjorde det, var aldri god nok grunn for Jack. Whiskeyen hans var annerledes. Derfor holdt han seg til filtrering selv om mange andre destillatører sluttet med det etter at den amerikanske borgerkrigen etterlot seg sørstatene i ruiner. Han nølte derfor med å tappe whiskeyen på glassflasker.
Frem til da hadde Jack solgt whiskeyen i tønner eller mugger. Hvis tapping skulle gjøres, ble det utført av lokale forhandlere eller destilleriets salgsagent i Nashville, W.T. & C.D. Gunter. Hvorfor skulle han bruker mer penger og krefter i Lynchburg,
der han ønsket å fokusere all tid og oppmerksomhet på å lage og filtrere whiskeyen på best mulig måte? Kanskje smarte Lem argumenterte med at de bare kunne være sikker på kvaliteten på Jack Daniel's-whiskeyen ved å tappe den på flasker på destilleriet i Lynchburg. For hvordan kunne man ellers vite hva som faktisk var i flasken med onkel Jacks navn på?
Til slutt gav Jack etter. Eller han godtok i det minste å ta en titt på flasker. Men det nyttet det ikke med hvilken som helst flaske, som Lem og en selger fra glassfirmaet Alton i Ohio raskt oppdaget.
Om og om igjen tok glasselgeren den lange turen til Lynchburg med et nytt parti flasker han håpet kunne være av interesse for den sta småbydestillatøren. Om og om igjen avviste Jack partiet og sendte selgeren på dør. Til slutt, kanskje i frustrasjon, slengte selgeren en beholder med rar form inn blant prøvene. Det var en firkantet flaske, uegnet for whiskey. Det var i alle fall det selgeren trodde, ettersom den var så ulik flaskene som vanligvis forbindes med alkohol.
Og det var nettopp derfor Jack valgte den.
Det sies at den firkantede flasken var den aller siste i selgerens prøvekoffert som ble vist frem til Jack ... og at Jack stoppet opp, sa den var annerledes, stoppet opp litt igjen og sa at whiskeyen hans var annerledes, og deretter spøkte med et smil: "En firkantet flaske for en firkantet person som meg".
Gullmedalje på verdensutstillingen i St. Louis i 1904
Verdensutstillingen i St. Louis i 1904 blir også husket for å ha introdusert verden for pariserhjulet, laget av Ferris, de enkle gledene ved en is i kjeks og den forbløffende whiskeyen som ble laget i en fjerntliggende by i Tennessee – Jack Daniel's Old No. 7.
Det sies at Jack holdt turen til verdensutstillingen hemmelig, fordi han ikke visste hvordan han ville bli mottatt i konkurransen. Han sendte to kasser med whiskey til utstillingen og gikk deretter ombord på et tog i Tullahoma for å være med på bedømmelsen.
I St. Louis gjorde destillatøren fra Tennessee furore på George Washington Hotel, der han ankom i flosshatt, snippkjole og diamantslipsnål – og var bitteliten. Det
var ingenting sammenlignet med furoren whiskeyen hans skulle gjøre.
På den tiden var Jack Daniel's Old No. 7 ikke særlig kjent utenfor Tennessee og Nord-Alabama, og den var uten tvil den mest ukjente av de 24 whiskeyene fra hele verden som deltok i konkurransen. Det fornemme panelet som var samlet for å bedømme deltakerne, var like internasjonale.
Etter timevis med prøvesmaking av whiskeyene var det til slutt panelets formann, M. Hoctor fra Storbritannia og kandidat til det britiske parlamentet, som kunngjorde dommernes beslutning. [Merk: Ordene som følger her, har kommet oss i hende via
Tom Motlow, Lem Motlows bror, som fikk fortalt historien av Jack selv.]
Hoctor kunngjorde at gullmedaljen for whiskey gikk til "Jack Daniel Distillery i Lynchburg, ikke i Virginia, men Lynchburg i Tennessee".
De andre utstillerne var overrasket. De hadde aldri hørt om Jack eller hjemmet hans i Tennessee. Men etter en slik sterk introduksjon ble han venn med ganske mange av personene som var samlet der, blant annet dommerpanelets formann, Hoctor. Han utvekslet brev med Jack, ble en kjær venn og oppfordret destillatøren fra Tennessee til å stille opp i andre internasjonale konkurranser med whiskeyen sin. Jack fulgte rådet, og gullmedaljen whiskeyen fikk i Liège, Belgia i 1905, så ut til å rettferdiggjøre beslutningen fra St. Louis.
Selv om lite ble offentliggjort hjemme i Tennessee, der tilhengerne av forbudstiden var i ferd med å forby salg og produksjon av whiskey, skulle Jacks gullmedalje fra verdensutstillingen i St. Louis vise seg å være en tidlig budbringer om det som var i vente for merket.
I dag er Jack Daniel's Old No. 7 den mestselgende whiskeyen i verden, og passende nok er Storbritannia, hjemlandet til M. Hoctor, det største markedet utenfor USA.
Kullfiltrering – den ekstra velsignelsen.
Denne ekstra velsignelsen er den gamle prosessen Jack insisterte på å bruke, og som
Jack Daniel Distillery fortsatt bruker den dag i dag.
"Whiskeyen vår blir produsert i dag slik den ble det for mange generasjoner siden", skrev Jacks nevø Lem i 1943. "Vi produserer whiskey for kvalitet, ikke kvantitet.
"Filtrerings]prosessen ble tatt i bruk før borgerkrigen. Den ble brukt av Jack Daniel da fabrikken hans ble registrert hos de amerikanske myndighetene i 1866. Den har vært i kontinuerlig bruk av hans etterfølgere helt frem til i dag ..."
Filtrering av whiskeyen krever at den renner sakte, dråpe for dråpe, gjennom et tre meter tykt lag med sukkerlønnkull. Dette kullet produseres på destilleriet under brenning av de 1,5 meter høye trebunkene. Det er dyrt og tidkrevende å lage kullet, fylle tankene og la whiskeyen renne sakte ned gjennom kullet. Men det gjør Jack Daniel's til det det er – en Tennessee-whiskey, og ikke bourbon. Jack Daniel's oppfyller alle kravene til bourbon. Den er laget av minst 51 prosent mais og modnet i nye tønner av forkullet hviteik, men den går ett skritt videre og filtrerer whiskeyen.
Filtrering gir whiskeyen den distinkte silkemyke følelsen folk forventer av Jack Daniel's. Det foredler whiskeyens rike lukt og smak. Jack Daniel og Motlow-familien etter ham laget ikke whiskey på noen annen måte. Og det gjør ikke vi heller.
I Jack Daniels tid var det over et dusin whiskeydestillerier i det mais- og kilderike Lynchburg-området, og de aller fleste av dem filtrerte whiskeyen gjennom kull. Denne gammeldagse metoden var så utbredt og anerkjent i denne delen av landet at den ble kalt Lincoln County-prosessen. (Lynchburg var en del av Lincoln County til dagens Moore County ble dannet i 1871.)
Den amerikanske borgerkrigen hadde imidlertid dyp innvirkning på menneskene i Lynchburg, og det rapporteres at området vekslet mellom å tilhøre Nord og Sør sju ganger. Etter krigen var det mange av dem som gikk tilbake til whiskeyproduksjonen, som ikke gikk tilbake til filtrering. Det krevde ganske enkelt for mye arbeid, tid og penger. Men for Jack, som hadde mottoet "Hver dag vi lager den, lager vi den så godt vi kan", ble ikke filtrering av whiskeyen sett på som en utgift. Det var en investering i kvalitet.
Hvor mye kan filtrering egentlig forbedre kvaliteten på whiskeyen? Den beste måten å finne ut dette på, er å helle opp et glass Jack Daniel's og dømme selv. Vi tror du vil være enig med Jack i at det er verdt ekstraarbeidet.
Ikke bare en tønne – vår tønne.
Den gylne fargen på whiskeyen og en god del av den distinkte smaken kommer
fra tønnen. Derfor gjør vi en ekstra innsats og lager våre egne, laget av
amerikansk hviteik.
Mye spiller inn når man lager en god whiskeytønne. Hvor vokste eiken, hvordan var jorden, klimaet og høyden der den vokste, hvordan er eikefrøene, hvordan ble treet tørket, hvor mye presisjon og omsorg ble vist da tønnestavene ble
satt sammen for å sikre en god og tett tønne? Alt dette spiller en rolle når det gjelder hvor mye smak, farge og karakter whiskeyen henter fra treet under modningen.
En tønne monteres, den bygges ikke. Det brukes ingen lim eller spiker som kan forurense whiskeyen. Når tønnen er montert, blir den brunet og forkullet på innsiden for å karamellisere treets naturlige sukkerinnhold. Deler av det som gjør en Jack Daniel's-tønne unik, er det møysommelige arbeidet som blir utført når treet brunes og forkulles. Dette trinnet er så viktig fordi whiskeyen vil renne inn og ut av trekullet når den modnes, i de ulike årstidene i Tennessee, og den vil hente farge og smak fra den brunede eiken og det karamelliserte sukkeret. Jo mer whiskeyen renner inn og ut av treet, jo dypere blir fargen, og jo rikere blir smaken og karakteren.
Selv om noen er fornøyd med å modne whiskeyen i brukte tønner, vil Jack Daniel's bare overlate whiskeyen til ny eik. Tønnene våre har aldri vært fylt med whiskey før, så karamellen i kullet og bruningen er mer intens. Når vi har brukt våre nye tønner én gang, selger vi dem. Vi selger mesteparten til skotske destillerier, som bruker dem flere ganger. Vi liker å tro at den lille resten med Jack Daniel's som ligger igjen i treet, gjør skotsk whisky til det den er.
Det tar naturligvis lengre tid å hente farge og karakter fra en brukt tønne, noe som tvinger skotske destillerier til å modne whiskyene sine mye lenger for å oppnå en farge og karakter som er i nærheten av Jack Daniel's. All fargen vår hentes naturlig fra tønnetreet.
Hvor lenge blir whiskeyen liggende i tønnen? Dette avhenger av flere ting, inkludert selve tønnen og hvor den ligger i tønnehuset. Whiskey i de øverste etasjene i tønnehuset, der temperaturendringene er mer ekstreme, er som regel modnere enn whiskey med samme alder i de kjøligere etasjene lengre nede i tønnehuset. Det er derfor vi på Jack Daniel Distillery mener at alder er en upålitelig måte å fastsette whiskeyens modenhet på. Den mest pålitelige metoden er den vi alltid har brukt for å sikre konsekvent kvalitet og karakter i whiskeyen vår. Vi kaller det en tår.
Kalenderen kan bare fortelle deg hvor lenge whiskeyen har vært i tønnen. Smak forteller deg mer. Den forteller deg hvordan whiskeyen har modnet. Det er derfor det er smakerne, og ikke kalenderen, som forteller oss når en tønne whiskey er klar til å tappes på flaske.
Ord vi etterstreber.
han heller ikke hadde tid til å gifte seg. Sannheten er at det vi vet om Jack, ikke er nok til å fylle en av hans berømte firkantede flasker. Og det meste av det vi vet om Jack, er det som ligger i disse firkantede flaskene – whiskeyen hans. Vi vet hvordan han laget whiskeyen og den ene rettesnoren han etterlot oss, og som vi følger når vi lager den:
"Hver dag vi lager den", sa Jack til de ansatte, "lager vi den så godt vi kan".
Vi lever i en verden med flere sider lange målsetninger som ingen ser ut til å huske, og i alle fall ikke følge, men Jacks bønn er en enkel setning med tolv ord som ikke kan misforstås.
Det betyr at vi bare bruker det fineste kornet – mais, byggmalt og rug – i mesken. Det betyr at vi henter hver vanndråpe til whiskeyproduksjonen fra Cave Spring, som var grunnen til at Jack kom til dalen i Lynchburg. Det betyr at vi bruker ekstra tid og penger på å filtrere whiskeyen dråpe for dråpe gjennom et tre meter tykt lag med hard sukkerlønnkull, akkurat som Jack gjorde. Det betyr at vi betror whiskeyen til tønner vi lager selv, nye tønner av hviteik som monteres, brunes og forkulles nøye på innsiden for å sikre at whiskeyen henter den mest intense smaken og den flotteste gylne fargen fra treet. Det betyr at vi stoler på smakssansen i stedet for kalenderen for å finne ut nøyaktig når whiskeyen har oppnådd best mulig modenhet. Kort sagt, som folk her i Lynchburg vil fortelle deg, betyr det
akkurat det vi sier: "Hver dag vi lager den, lager vi den så godt vi kan".
Jacks nevø Lem Motlow, mannen som arvet onkelens destilleri, hadde en like dynamisk egen tanke som ble et tillegg til denne setningen: "Alle varer verdt prisen som kreves for dem." Lem var alltid kortfattet og poengtert. Jack likte Lems tankegang så godt at han trykket dette utsagnet på flere av de gamle muggene han en gang solgte whiskeyen sin i.
Det betyr ganske enkelt at prisen på Jack Daniel's-whiskey gjenspeiler kvaliteten. Utgiftene til det fine kornet, arbeidet som utføres av håndverkere som har lært kunsten av sine fedre i flere generasjoner, og den ekstra velsignelsen med filtrering av whiskeyen
dråpe for dråpe er verdt prisen for det som ender opp i flasken. Vi tror du vil være enig i at en smak av whiskeyen forsvarer Lems enkle påstand: "Alle varer verdt prisen som kreves for dem."
Da de føderale myndighetene spurte Lem Motlow hvorfor whiskeyen hans kostet så mye sammenlignet med andres, svarte han: "I et vanlig destilleri produseres whiskeyen den ene dagen og plasseres i tønner neste dag for oppbevaring på låste lagre. Slik er det ikke på vårt destilleri. Whiskeyen lekkes [i dag kaller vi det filtreres] gjennom sukkerlønnkull. Denne ... prosessen er kostbar. I produksjonen av whiskeyen vår prøver vi alltid å lage et produkt av høyeste kvalitet, uansett kostnader. Vi mener at
kunder som kjøper en flaske av whiskeyen vår, fortjener det beste vi er i stand til å produsere ..."
Nei, onkel Jack og nevøen hans etterlot oss ikke mye når det gjelder historie. Men ordene de etterlot oss, forteller det meste og veileder oss fortsatt når vi opprettholder produksjonen av en whiskey vi tror de ville være stolte over å kalle Jack Daniel's.
Resirkulering er naturlig på Jack Daniel Distillery.
Når whiskeyen har blitt destillert fra mesken, selger vi den brukte mesken til bønder som dyrefôr. Mesken er en blanding av vann fra Cave Spring, mais, byggmalt, rug og gjær som whiskeyen fermenteres naturlig fra. Dette forklarer kanskje hvorfor kyrne i Lynchburg-området er så fornøyde. Denne praksisen med å utnytte brukt meske som dyrefôr går helt tilbake til Jack selv, som en gang hadde kveg på destillerieiendommen.
Vi bruker ganske mye damp for å trekke ut alkoholen fra mesken i destilleringsapparatet. Vi genererer denne dampen ved å brenne haugevis av sagmugg, avfall fra sagbruk og møbelprodusenter.
Vi er stolte av å filtrere whiskeyen vår dråpe for dråpe gjennom et tre meter tykt lag hard sukkerlønnkull. Det er et dyrt og tidkrevende ekstraledd, men det gjør Jack Daniel's til det det er – noe helt annerledes, ikke en bourbon, men en Tennessee-whiskey. Du
skjønner sikker at vi bruker en god del kull. Når en smaker bestemmer at
kullet ikke lenger filtrerer whiskeyen som den skal, blir det brukte kullet benyttet til å lagerøykepellets eller grillbriketter som folk kan bruke på grillene sine hjemme. Vi synes det er en passende skjebne for kull fra destilleriet som hvert år er vert for grillmesterskapet World Championship Invitational Barbecue.
Vi har bare lov til å bruke de nye tønnene i hviteik én gang hvis vi skal kalles en Tennessee-whiskey. En whiskey henter en god del av smaken og all fargen fra tønnetreet. Vi mener at den første fyllingen av en tønne gir whiskeyen den rikeste smaken. Når tønnene har vært brukt én gang av oss, går de videre til ulike bruksområder. Mange selges som
blomstertønner. Noen gjøres om til møbler. Men de aller fleste av de brukte tønnene
plukkes opp av skotske destillerier, som fyller dem på nytt flere ganger når de lager skotsk whisky. Her på destilleriet liker vi å tro at grunnen til at en del mennesker foretrekker skotsk whisky, er at litt Jack Daniel's er absorbert av tønnetreet.
Når vi snakker om whiskey som absorberes av treet: Vi gjør alt vi kan for å fange opp hver eneste dråpe før vi gir slipp på tønnen. Dette krever også litt ekstra tid og krefter, men Jack Daniel Distillery var det første destilleriet som beholdt tønnene i noen dager ekstra etter tømming og brukte vann til å hente ut litt mer av whiskeyen fra treet. Med denne naturlige prosessen kan vi få ut en ekstra kasse whiskey fra hver tønne.
Vi tror Jack ville vært stolt over arbeidet vi gjør for å få mest mulig ut av det vi henter fra naturen. Når vi benytter alt det naturen har gitt oss, lever vi opp til Jacks bønn om at "hver dag vi lager den, lager vi den så godt vi kan".
Jacks familie.
stifte familie. Han fordypet seg i stedet i arbeidet. Hans eneste avkom var whiskeyen som fikk hans navn.
Etter hvert ble Jacks opprinnelige navnebror-whiskey så populær at det førte til at to nye whiskeyer ble født: Gentleman Jack Rare Tennessee Whiskey og Jack Daniel's Single Barrel. I likhet med de fleste søsken har alle de fire Jack Daniel's-whiskeyene en viss familielikhet, men likevel individuell karakter.
Som medlemmer av samme familie er alle fire laget basert på den samme oppskriften, med mais, rug, byggmalt, Cave Spring-vann uten jern samt gjær. Alle fire filtreres dråpe for dråpe gjennom et tre meter tykt lag med sukkerlønn før de modnes i nye tønner av hviteik, ettersom vi ærlig talt ikke tror Jack hadde godtatt noe annet.
Det som skiller disse fire familiemedlemmene, er hva som skjer med dem når de modnes.
Jack Daniel's Old No. 7 er kjent for den godt avrundede, distinkte dempede smaken og den rike gylne fargen, og den er den samme i flaske etter flaske. Whiskeyen blandes av tønner fra hele tønnehuset for å oppnå den svarte etikettens konsekvente karakter.
Jack Daniel's Single Barrel er et produkt fra én tønne, og ikke flere tønner blandet, og hver flaske har dermed en subtil, individuell forskjell i duft, farge og smak, avhengig av den individuelle karakteren fra tønnen den er tappet fra. Jack Daniel's Single Barrel velges bare fra tønner som ligger i de øverste etasjene i tønnehuset, der temperaturvariasjonene er størst. Whiskeyen som kommer derfra, er modnere og har ekstra mye farge og smak.
Gentleman Jack får en ekstra velsignelse fra filtreringsprosessen etter at den har nådd den ultimate modenheten, og den går dermed gjennom kullet to ganger. Resultatet av dobbeltfiltreringen er en lys og eksepsjonelt silkeaktig whiskey med en mild ettersmak.
Gentleman Jack og Single Barrel har spor helt tilbake til Jack selv, i likhet med Jack Daniel's Old No. 7. Jack Daniel prøvde flere ganger å filtrere whiskeyen to ganger, men klarte aldri å perfeksjonere metoden i sin levetid. Det var ikke før i 1989, da Gentleman Jack ble lansert som den første nye whiskeyen fra Jack Daniel Distillery på over et århundre, at destilleriet endelig klarte å gjennomføre Jacks visjon om dobbeltfiltrering av whiskeyen.
Jack Daniel's Single Barrel har røtter til den gangen Jack solgte whiskeyen sin per tønne. Selv etter at destilleriet begynte å blande tønner for å oppnå konsekvens da flasketappingen kom, satte hoveddestillatørene og whiskeysmakerne fortsatt pris på nyansene i smak fra tønne til tønne. Da Jack Daniel's Single Barrel ble lansert i 1997, kunne vennene våre dele muligheten til å smake på de subtile forskjellene i whiskey fra tønne til tønne.
"A little bit of honey. A whole lot of Jack."
Tennessee Honey er en original oppskrift, laget med bare Jack Daniels Tennessee Whiskey, destillert i Lynchburg Tennessee, og blandet med honning likør for å lage en naturlig søt tone og en givende, enkel smak, men med samme signatur som den ikoniske smaksprofilen til Jack Daniels.
Honningen gir en jevn sødme og subtile urteaktig og karamell, vanilje og eik, smaker som finnes i Jack Daniels Whiskey.
"A little bit of honey. A whole lot of Jack."
Tennessee Honey er en original oppskrift, laget med bare Jack Daniels Tennessee Whiskey, destillert i Lynchburg Tennessee, og blandet med honning likør for å lage en naturlig søt tone og en givende, enkel smak, men med samme signatur som den ikoniske smaksprofilen til Jack Daniels.
Honningen gir en jevn sødme og subtile urteaktig og karamell, vanilje og eik, smaker som finnes i Jack Daniels Whiskey.
I dag viderefører Jack Daniel's Old No. 7, Tennessee Honey, Gentleman Jack og Jack Daniel's Single Barrel navnet til Jack Daniel. Vi tror Jack ville ha vært stolt over hele familien sin.
